En stor del av arbeidstakerne har jobbet fra hjemmekontoret det siste året. Men hjemmekontor som smitteverntiltak er ikke tilgjengelig for alle.
I en ny artikkel i benytter vi tall fra Arbeidslivsbarometeret for så se på hvem som kan og ikke kan jobbe fra hjemmekontor, og hvilke bransjer som ble mest preget av permitteringer våren 2020.
Omfanget av hjemmekontor varierer sterkt mellom bransjer. Det er også en sterk sosioøkonomisk gradient i hvem som har mulighet til å jobbe fra hjemmekontor: andelen øker med høyere inntekt og utdanningsnivå.
Artikkelen kan leses i Ramazzini nr. 1 2021, som kan lastes ned herfra.
En ny rapport løfter frem betydningen av utfordrende og interessante arbeidsoppgaver og muligheter for kompetanseutvikling for at seniorer i offentlig sentralforvaltning skal ønske å fortsette i jobben.
En ny rapport løfter frem betydningen av utfordrende og interessante arbeidsoppgaver og muligheter for kompetanseutvikling for at seniorer i offentlig sentralforvaltning skal ønske å fortsette i jobben.
På oppdrag fra Senter for seniorpolitikk har forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet studert sammenhengen mellom arbeidsmotivasjon, kompetanseutvikling og planer for pensjonering blant seniorer i offentlig sentralforvaltning. Datamaterialet består av fire årganger av Arbeidslivsbarometeret (2015-2019), Medbestemmelsesbarometeret og dybdeintervjuer med 12 senior ansatte i statlig sentralforvaltning.
Arbeids- og sosialdepartementet har gitt AFI i oppdrag å gjennomføre en undersøkelse om hjemmekontor. Undersøkelsen går ut på en kartlegging av omfang, arbeidstakerkarakteristika, grad av frivillighet for arbeidstaker, grad av formalisering og organisering av hjemmekontor og annet fjernarbeid, arbeidstidsrelaterte problemstillinger, samt fysiske og psykososiale arbeidsmiljøfaktorer.
Departementet ønsker også kartlegging av virksomheters kjennskap til relevant regelverk, vernetjenestens rolle, samt hvordan arbeidsgivere vurderer sine muligheter og ansvar for oppfølging av verneforpliktelser og arbeidstakere vurderer sitt eget ansvar og behov for vern..
Videre ønsker departementet å få belyst potensielle konsekvenser av hjemmekontor og annet fjernarbeid sett fra både arbeidstakers og arbeidsgivers side. Prosjektet skal belyse under hvilke forutsetninger hjemmekontor og annet fjernarbeid synes å fungere godt og dårlig, fra både arbeidstakers og arbeidsgivers perspektiv.
Prosjektet vil dra veksler på data fra Arbeidslivsbarometeret og fra egne undersøkelser. Prosjektet skal være ferdig våren 2022. Prosjektleder er Mari Holm Ingelsrud.
I en artikkel i Dagens Næringsliv Magasinet 24.12.2020 fortelles det hvordan noen arbeidstakere har brukt krisen til å endre karriereløp. I den forbindelse kommenterer Arild Steen fra AFI/OsloMet: «Denne krisen skrur enda mer på trygghetsorienteringen, så jeg synes ikke det er så rart at yngre arbeidstagere er på jakt etter trygge, faste jobber i dag, i enda større grad enn før. Jeg tror også offentlig sektor er blitt mer attraktiv». Uttalelsen bygger på funn fra Arbeidslivsbarometeret 2020.
Nesten halvparten (41 prosent) av de som deltar i YS Arbeidslivsbarometer for 2020 forteller at de har fått hjemmekontor som følge av koronakrisen. Rundt en tredjedel sier de har fått mer å gjøre på jobb enn før. Noen færre sier at de har fått mindre å gjøre.
Koronapandemien er en gjennomgripende hendelse for hele befolkningen. Den rokket ved konstante samfunnsinstitusjoner, som skole og barnehage. Pandemien tvang oss til å raskt endre måten vi lever og arbeider på. Hele 71 prosent av arbeidstakerne av de intervjuede/de som deltar i undersøkelsen svarer at de har jobbet på en annen måte enn før koronakrisen. Nesten halvparten (41 prosent) svarer at de ble pålagt hjemmekontor.
Rundt en tredjedel av arbeidstakerne svarer at de har fått mer å gjøre enn før. Noen færre svarer at de har fått mindre å gjøre. 17 prosent svarer at de har hatt reduksjon i arbeidstid. 13 prosent har vært permitterte. For 11 prosent har situasjonen medført inntektstap. 7 prosent svarer at de har tatt lønnet, eller ulønnet permisjon for å passe barn. 21 prosent av de som er under 45 år og har hjemmeboende barn oppgir at de har tatt lønnet, eller ulønnet permisjon for å passe barn som følge av koronakrisen.
Koronakrisen traff ulike inntektsgrupper ulikt
Konsekvensene av koronakrisen traff arbeidstakerne ulikt. Også her Skillelinjene går blant annet mellom ansatte med høy og lav inntekt og lang og kort utdanning, viser YS Arbeidslivsbarometer for 2020.
Ansatte med høy utdanning og høy inntekt har først og fremst merket konsekvensene i form av at de er blitt pålagt å jobbe hjemmefra. De har oftere hatt mer enn mindre å gjøre. Relativt få av dem svarer at de har blitt permittert.
Blant ansatte med høy utdanning og lav inntekt har noen færre, (men fortsatt opp mot halvparten), blitt pålagt hjemmekontor. Flere har hatt mindre å gjøre enn vanlig. En del har hatt redusert arbeidstid.
Blant ansatte med lavere utdanning og høy inntekt, har færre jobbet på en annen måte enn før. Det er generelt også færre som rapporterer om ulike konsekvenser av koronakrisen. Blant de som har lavere utdanning, men høy inntekt svarer en tredjedel at de har blitt pålagt hjemmekontor. Ti prosent oppgir at de har blitt permittert.
Ansatte med lav utdanning og lav inntekt er de som i størst grad har merket de mest negative konsekvensene av koronakrisen. Flere har hatt mindre å gjøre enn før, de har fått redusert arbeidstiden og en relativt høy andel har blitt permitterte, eller har opplevd inntektstap.
Store forskjeller mellom ansatte fra bransje til bransje
Det er store, bransjemessige forskjeller på konsekvensene av koronakrisen. Vi har gjort en korrespondanseanalyse for å gjøre dette enda tydeligere. Den mest fremtredende dimensjonen forklarer 67 prosent av variasjonen i datamaterialet.
Dette vises i den horisontale aksen. Det er først og fremst permittering, redusert arbeidstid og pålagt hjemmekontor som bidrar her. Når vi studerer variablenes posisjon på den horisontale aksen ser vi at aksen sorterer konsekvensene etter alvorlighetsgrad. På høyre side har vi alvorlige utfall, som det å bli sagt opp eller permittert, lønns- og inntektstap og redusert arbeidstid. Mot midten av aksen ser vi at de spurte har hatt mindre å gjøre, har tatt permisjon for å passe barn, eller har sagt opp jobben selv. På venstre side av aksen ser vi at konsekvensene er at en jobber på en annen måte enn før, eller har blitt pålagt hjemmekontor. Den vertikale aksen forklarer 22 prosent av variasjonen i datamaterialet. Det er hovedsakelig konsekvenser som at en har fått mer å gjøre, eller har blitt pålagt hjemmekontor som bidrar til denne aksen. Ut fra konsekvensene og bransjenes posisjon på den vertikale aksen ser vi i tolker vi det som at denne aksen beskriver en dimensjon som hvilken grad arbeidstakerne har vært pålagt hjemmekontor, eller jobbet på arbeidsplassen.
Diagrammet gir oss fire ruter:
Øverst til venstre finner vi de bransjene hvor ansatte stort sett har møtt på jobb og har hatt mer å gjøre under koronakrisen enn før. Dette er bransjer som pleie, omsorg og helsetjenester. Ansatte i bank og finans har ofte hatt mer å gjøre enn før, men her har en i større grad vært pålagt å jobbe hjemmefra. Nederst til venstre i diagrammet finner vi offentlig forvaltning, telekommunikasjon og IT, barnehage og skole, olje, gass og energi og ansatte med lang utdanning i andre bransjer, inkludert forskning og analyse. De skiller seg alle hovedsakelig ut med mange ansatte i pålagt hjemmekontor. Bransjene i de to rutene til venstre i diagrammet har det til felles at virkningene av koronatiltakene anses som mindre alvorlige.
I de to rutene til høyre finner vi bransjene hvor en høyere andel av de ansatte har opplevd mer alvorlige konsekvenser. Disse dreier seg om redusert arbeidstid, permittering eller inntektstap. Lengst til høyre finner vi reiseliv, hotell, restaurant og servering. Blant ansatte i disse bransjene svarte hele 59 prosent at de hadde vært permitterte da undersøkelsen ble gjennomført. Nesten halvparten svarer at de har tapt inntekt. Også ansatte i varehandel, butikk og transport har hatt en høy andel permitterte. Dette er også bransjer hvor få jobber hjemmefra. Ansatte i kultur, idrett og organisasjoner og i forretningsmessig tjenesteyting har også en relativt høy andel permitterte, samtidig som også mange i disse bransjene har vært pålagt hjemmekontor.
Samlet viser korrespondanseanalysen at det er store forskjeller mellom bransjene når det gjelder konsekvensene av koronakrisen. Størst forskjeller er det når det gjelder andelen permitterte og i hvilken grad arbeidstakerne har vært pålagt å jobbe hjemmefra eller på arbeidsplassen.
Fall i de som sier de er tilfreds med livet
En av de tydeligste indikatorene på at koronakrisen rammer bredt, og noen steder hardt, er svarene vi får når vi spør respondenter om deres generelle tilfredshet: «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet nå om dagen? Oppgi svaret på en skala fra 0-10, der 0 betyr svært misfornøyd og 10 betyr svært fornøyd».
Da vi stilte dette spørsmålet i mars/april 2020, lå den gjennomsnittlige tilfredshet på 7,0 på skalaen. Spørsmålet ble stilt også i de to foregående årene. Da lå snittet på 7,4 og 7,3.
YS Arbeidslivsbarometer gir sjelden slike utslag og da særlig ikke på spørsmål som dette. Vi stiller spørsmål om grunnstemningen for hvordan “livet arter seg nå”. Går vi nærmere inn på fordelingen av svarene, ser vi at endringene har skjedd i gruppen som er mest fornøyd med livet. Det er en klar reduksjon blant de som har plassert seg høyt på skalaen (8 og 10) og en klar økning blant de som krysser av middelverdiene 5 og 6. Det er ingen endring i den mest negative enden av skalaen. Mens flest tidligere har oppgitt 8 som skår, er 7 nå like ofte valgt.
Få gikk helt i kjelleren
Mangelen på endringer i den nederste enden av skalaen er interessant. Det synes ikke som om arbeidstakerne har gått inn i en tilstand av depresjon, eller høyt angstnivå, men det er tydelig at det har skjedd en stemningsendring.
Covid-19 og restriksjonene har påvirket mange deler av livet. Vi har vært bekymret for egen, eller andres helse. TV-skjermene var fulle av bilder av særlig italienere som lå i respirator og var truet på livet. En kan også ha bekymret seg for om en beholder jobben og om familieforholdene tåler påkjenningen. Det kunne dreie seg om mer prosaiske forhold, som fraværet av hyttekos i påsken, mangel på doruller og mat i butikken, eller at en ikke lenger hadde muligheten til en hyggelig kveld på byen.
Stemningen ble bedre etter påske
Det er liten tvil om at det er endringer som følge av Covid-19 og påfølgende restriksjoner som gir utslag/vi måler. Nedstengningen av skoler, barnehager og arbeidsplasser, begrensede reisemuligheter og så videre skjedde mellom 12. og 16. mars. Våre første svar ble hentet inn rundt en uke etter dette. I hele perioden fra 24. mars til 13. april lå snittet i tilfredshet akkurat under 7. Rett over påske, rundt 14. april, gjør tilfredsheten et hopp og når (nesten) «gamle høyder». Kan det være signalet om at hytteforbudet snart var slutt? Eller var det et tilsvarende signal om at de yngste barna snart skulle få komme tilbake til skoler og barnehager? Kanskje kan også de synkende smittetallene ha gjort sitt til at tilfredsheten steg? Dagene etter går optimismen noe ned, men holder seg høyere enn verdiene før påsken.
Samlet er det nærliggende å tolke de utslagene vi får i mars og april 2020 som at Covid-19 handlet om de nære, men likevel håndterbare ting for de fleste av våre respondenter.
Større fall i randsonen
For å ytterligere illustrere at spørsmålet om tilfredshet med livet måler noe viktig, kan vi se på svarfordelingen for samme spørsmål i 2018. Da handlet YS Arbeidslivsbarometer om forskjellen på de som befant seg innenfor og utenfor arbeidslivet, samt de som var i randsonen, med en svak eller truet posisjon i arbeidsmarkedet.
I YS Arbeidslivsbarometer for 2018 skiller vi mellom arbeidstakere innenfor og i randsonen av arbeidslivet. Randsonen er definert som ansatte på 27 år, eller eldre i arbeid, heltid eller deltid med personlig inntekt under 400 000 kroner og husstandsinntekt under 600 000 kroner. Kategorien “innenfor” er andre ansatte enn de som er i randsonen.
De som var i randsonen hadde da et snitt for tilfredshet på 7,0, mens de som var helt innenfor hadde en snittskår på 7,5.
Forskjellene mellom de i randsonen og de som er helt innenfor er store på mange mål for tilfredshet og materiell posisjon, men en pandemi med styrket sosial isolasjon gir altså slike utslag i tilfredshet for den ordinære arbeidstakeren.
Vi kan ikke si noe om endringen i tilfredshet for gruppen permitterte eller oppsagte, fordi vi ikke vet hvordan de ville svart på spørsmålet om tilfredshet med livet før koronakrisen. noe om hvordan tilstanden var deres tidligere tilstand, Bekymringen er uansett klar: De som svarer at de har hatt de mest alvorlige, arbeidsmessige konsekvensene av koronakrisen som permittering eller inntektsfall, har i år et gjennomsnittlig tilfredshetsnivå på 6,4. Det er klart lavere enn de arbeidstakerne som befant seg i randsonen av arbeidslivet i 2018.
Det er mange årsaker til at tilfredsheten faller i befolkningen rett etter et pandemiutbrudd: Helserisiko, begrensninger i frihet, tap av sosial kontakt og så videre.
Mange av utslagene vi finner tyder på at tilknytningen til arbeidslivet er vesentlig for hvor tilfredse vi er med livet. Dette er ikke et nytt funn i YS Arbeidslivsbarometer, men tidligere års analyser har vært preget av at de som faller utenfor arbeidslivet også har hatt dårlig helse. Det har preget graden av tilfredshet i negativ retning.
Koronapandemien har rammet arbeidstakere til dels uavhengig av helsen deres. Når den jevne arbeidstaker, primært ansatte i privat sektor, plutselig risikerer å komme i randsonen eller havne utenfor arbeidslivet, skjer det noe med den generelle tilfredsheten.
Halvparten av norske arbeidstakere ville vurdert å ta en dårligere betalt jobb dersom de ble arbeidsløse, viser YS Arbeidslivsbarometer for 2020. Bare én av fire ville vurdert å flytte for å få ny jobb.
I 2020 førte koronapandemien til at opp mot 15 prosent av norske arbeidstakere ble permittert. Selv om ledighetssituasjonen bedret seg utover sommeren, må vi regne med at mange jobber blir borte for godt.
De siste fire årene har vi spurt arbeidstakerne hva de ville gjort dersom de mistet jobben. YS Arbeidslivsbarometer for 2020 ble gjennomført i april. På det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført hadde svært mange faktisk mistet jobben, eller de kjente noen som hadde det. Det har vært flest permitteringer i bransjer med mye kundekontakt. Det vil si stort sett i jobber som krever at arbeidstakeren er på et bestemt sted for å utføre jobben, som for eksempel innen hotell- og restaurant, turisme, treningssentre og detaljhandel.
Nordmenn flest er lite villige til å flytte på seg. Koronapandemien med påfølgende høy arbeidsledighet later ikke til å ha endret dette. I YS Arbeidslivsbarometer for 2020 svarer hele 61,3 prosent at de er uenige, eller sterkt uenige i at det ville vært aktuelt for dem å flytte for å få ny jobb. 23,9 prosent er enige eller sterkt enige i at det ville være aktuelt.
Unge, (arbeidstakere under 30 år), er mest villige til å flytte på seg for å skaffe seg bedre muligheter i arbeidsmarkedet. Dess høyere aldre, dess mindre villige er vi til å flytte, viser Arbeidslivsbarometeret. Dette henger sannsynligvis sammen med
hensynet til hjem og familie. Mønsteret for de ulike aldersgruppene er dokumentert i figuren under, og har vært svært stabilt alle årene spørsmålet har vært stilt, (siden 2016).
Vi er villige til å ta en dårligere betalt jobb
En langt større andel av arbeidstakerne er villige til å ta en dårligere betalt jobb dersom de mistet den de har nå, viser YS Arbeidslivsbarometer for 2020.
Hele 47,4 prosent svarer at dette ville vært aktuelt for dem. Det er den høyeste verdien målt i YS Arbeidslivsbarometer, siden spørsmålet ble stilt for første gang i 2016. Dette følges også av en nedgang i andelen som sier det ikke ville være aktuelt. (Nedgang til 23,9 prosent).
Trøndere og nordlendinger er mest villige til å flytte.
Bekymringen for å miste jobben har aldri vært så høy, viser YS Arbeidslivsbarometer. Bekymringen er høyere enn under finanskrisa i 2008 og oljeprisfallet i 2014/2015.
I april mottok fire ganger så mange dagpenger som før koronakrisen. Arbeidsledigheten var på det høyeste nivået siden 2. verdenskrig. Det var bakteppet da YS Arbeidslivsbarometer for 2020 ble gjennomført. Koronakrisen gjenspeiler seg i Arbeidslivsbarometerets verdier for trygghet til egen jobb: Nordmenn er svært bekymret for å miste jobben, viser YS Arbeidslivsbarometer for 2020. Arbeidslivsbarometeret stiller ett sett samme spørsmål hvert år. Dermed kan vi si noe om den langsiktige utviklingen i arbeidslivet. Arbeidslivsbarometeret har blant annet målt ulike sider ved trygghet i og tilknytning til arbeidslivet siden undersøkelsen ble gjennomført for første gang i 2009. Aldri før har så mange svart at de er bekymret for å miste jobben som i år.
I Arbeidslivsbarometeret for 2020 svarer signifikant flere enn før at de mener det er risiko for at de vil være arbeidsledig om fem år. I tillegg ser vi et fall i hvor enkelt arbeidstakerne mener det vil være å finne en ny og like god jobb som den de har.
Andelen som tror de vil være helt utenfor arbeidslivet om fem år av andre grunner, har økt noe, men er ikke signifikant forskjellig fra i fjor. Barometerverdiene som måler risiko for helserelatert avgang viser ikke det samme fallet, heller motsatt. Risikoen for uførepensjon har sunket noe, men dette er ikke nok til å være signifikant. Det samme gjelder risikoen for å måtte redusere fremtidig arbeidsinnsats på grunn av helsa. Frykten for en negativ utvikling i arbeidsforhold på grunn av nedskjæringer eller nedbemanninger er noe høyere i år, men ikke signifikant forskjellig fra i fjor.
Bekymringen for å miste jobben varierer mye mellom ulike bransjer
Bekymringen for å miste jobben varierer mye mellom ulike bransjer Bekymringen for å miste jobben er den høyeste siden Arbeidslivsbarometeret ble utført for første gang. Bekymringen er også høyere enn i årene etter finanskrisen og høyere enn under oljeprisfallet i 2014/2015. De økonomiske konsekvensene av av koronapandemien treffer mye bredere enn andre økonomiske kriser har gjort.
Men, nordmenn er ikke generelt bekymret for å miste jobben. Det er store forskjeller mellom de ulike bransjene.
Andelen av de som er bekymret for å miste jobben følger i stor grad andelen permitterte. De som er mest bekymret for å miste jobben, er ansatte i: Reiseliv, hotell, restaurant og serveringsbransjen, varehandel og butikk, forretningsmessig service, media og PR. Det er også en betydelig flere i industri/teknikk og bygg og anlegg som er bekymret for å miste jobben.
Figuren under viser økt usikkerhet i arbeidslivet fra 2010 til 2020. Store sirkler markerer bransjer med signifikant forverring.
Det er på den annen side større opplevelse av trygghet når det gjelder jobb blant ansatte innen disse bransjene/yrkene: Pleie og omsorg, helsetjenester, Forsvaret, Politiet, rettsvesen og vakthold, offentlig forvaltning, kultur, idrett, organisasjoner og blant ansatte med lang utdanning i andre bransjer. Her ser vi ingen negativ utvikling sammenlignet med Arbeidslivsbarometeret for 2019.
Risiko for langvarig arbeidsledighet
De som deltar i undersøkelsen har blitt spurt om å vurdere hvor høy sannsynlighet de tror det er for at de vil være arbeidsledige om fem år. Vi ser også at den verdien i Arbeidslivsbarometeret som måler “opplevd risiko for arbeidsledighet om fem år” går ned ved at flere opplever eller frykter dette. Det tyder på de spurte er bekymret for at den høye arbeidsledigheten vil vedvare.
Antallet helt eller delvis arbeidsledige har sunket jevnt siden toppen i begynnelsen av april. Det er forventet at de fleste ansatte som nå er permittert vil komme tilbake i jobb når samfunnet fortsetter å åpne opp etter koronakrisen. Samtidig vil noen grupper arbeidstakere og bransjer ha vanskeligere for å komme tilbake i jobb. Dette vil kunne gjøre utslag på hvordan de ser for seg egen tilknytning til arbeidslivet 5 år frem i tid.
Figuren under viser hvordan arbeidstakere i ulike bransjer opplever risikoen for å være arbeidsledig om fem år. Store sirkler markerer signifikante endringer fra i fjor (2019).
Det er flere som tror de kan miste jobben på kort enn på lang sikt. (På lang sikt er i Arbeidslivsbarometeret definert som om fem år). Blant ansatte innen reiseliv, hotell, restaurant og servering er trenden motsatt. Her er det flere i år, sammenlignet med Arbeidslivsbarometeret for 2019, som tror de vil være arbeidsledige om fem år. Det samme gjelder ansatte i bransjene bygg og anlegg, samt olje, gass og energi.
Frykter konsekvenser av omstilling og nedbemanning
Måten vi lever og jobber på har vært annerledes denne våren. En del virksomheter har omstilt seg. Vedvarer endringene, vil mange flere arbeidstakere oppleve at virksomheten de er ansatt i omstiller eller nedbemanner.
Sett under ett er det ingen signifikant økning i Arbeidslivsbarometeret for 2020 når det gjelder frykten for omstilling, eller nedbemanning. Når vi vurderer hver bransje for seg, ser vi derimot at det er betydelig flere ansatte innen bransjene reiseliv, hotell, restaurant og servering, forretningsmessig service og tjenesteyting, samt varehandel og butikk som frykter at omstillinger, eller nedbemanning vil føre til en mindre tilfredsstillende arbeidssituasjon for dem selv.
Motsatt har ansatte innen helsetjenester en positiv utvikling på dette spørsmålet i Arbeidslivsbarometeret for 2020. Helsevesenet har forøvrig vært gjenstand for mange omstillingsprosesser de siste tiårene.
Figuren under viser utvikling i bekymring for konsekvenser av omstilling og nedbemanning i ulike bransjer. Store sirkler representerer signifikante endringer fra 2019 til 2020.
Sakte men sikkert stiger erkjennelsen blant nordmenn om at roboter kan ta over fler og fler arbeidsoppgaver. Det viser YS Arbeidslivsbarometer for 2018.
Utviklingen innen IKT og automatisering vil endre hvordan vi jobber, hvordan varer og tjeneste produseres og ikke minst hvilke varer og tjenester vi etterspør. En rekke manuelle yrker er allerede mekanisert. Behovet for arbeidskraft er redusert i næringer der automatiseringen har funnet sted, mens det i andre deler skapes nye arbeidsplasser.
Vi vet ikke nok om hvordan den teknologiske utviklingen vil endre produksjonsmønstrene fremover, eller hvilke arbeidsoppgaver som vil bli erstattet av maskiner. Om lag en tredjedel av dagens jobber vil kunne bli borte de neste 20 årene som følge av automatisering, hevder en studie fra 2015 (Pajarinen, Rouvinen og Ekeland). Andre anslag er mer forsiktige, men forskerne er enige om at digitalisering og robotisering vil endre innholdet i mange av nordmenns arbeidsoppgaver. Utfordringene vil variere mellom ulike deler av arbeidsmarkedet. Man antar at alle yrkesgrupper kan bli berørt.
I 2018 viser YS arbeidslivsbarometer at 43 prosent av respondentene tror digitalisering/robotisering kan ta over deler, eller mesteparten av arbeidsoppgavene deres. I 2017 mente 38,8 prosent det samme, i 2016 var det kun 30,1. Vi ser en stigende erkjennelse av hva teknologien betyr.
Nesten 55 prosent av arbeidstakerne svarer «nei» på spørsmålet om de tror arbeidsoppgavene deres kan utføres digitalt/av en maskin. Nesten 70 prosent svarte det samme for bare to år siden.
Det er en svak tendens til at de med lavere utdanning er litt mer tilbøyelig til å tro at deres jobb ikke kan tas over av maskiner eller digitaliseres, sammenlignet med de som har høy utdanning.
Eldre arbeidstakere har også en sterkere tilbøyelighet til å mene at de ikke kan byttes ut med maskiner og digitale verktøy sammenlignet med sine yngre kollegaer.
Respondenter som jobber i offentlig sektor ser det som mindre sannsynlig at arbeidsoppgavene påvirkes enn i privat sektor. Dersom man deler dette inn etter bransjer, ser man også klare forskjeller: I offentlig sentralforvaltning mener under halvparten (45 prosent) at teknologien ikke vil ta over oppgaver. Disse er kun slått av bank/forsikring/finans. Her svarer så få som 26 prosent at de ikke tror at robotisering og digitalisering vil påvirke jobbene deres.
Det er særlig arbeidstakere i Oslo-området som tror at digitalisering eller robotisering kan/vil kunne ta over arbeidsoppgavene.
YS-leder Jorunn Berland mener følgende:
– Det er tydelig at vi begynner å få øynene opp for konsekvensene av teknologiutviklingen. Norge har en avansert økonomi og tiden for de enkle og manuelle arbeidsoppgavene er for lengst forbi.
– Den økte erkjennelses skyldes nok at det har vært mye fokus på disse problemstillingene de siste årene. Vi har også sett reelle endringer innenfor flere bransjer. I bank og finans, som har vært særlig berørt i en årrekke, har omstilling gjennom automatisering og digitalisering vært en del av hverdagen i mange år.
– Ikke alle yrker og jobber berøres. Det kan forklare hvorfor mer enn halvparten av de som er spurt ikke tror teknologien vil ta over jobbene deres. Selv om maskiner eller roboter mest sannsynlig vil kunne utføre mange oppgaver i fremtiden, vil vi fortsatt trenge mennesker og hender i arbeidslivet.
– Vi snakker som oftest om de enkle jobbene når vi diskuterer robotisering, men det handler om mer. Mange typer arbeidsoppgaver, også de mest avanserte, vil etter hvert kunne løses digitalt. Kirurgi er et godt eksempel på dette.
– Vi må se mulighetene ny teknologi gir. Digitalisering vil frigjøre enorme ressurser som kan brukes på andre viktige samfunnsområder.
– Det er ingen tvil om at Norges fremtid ligger i samspillet mellom teknologien og humankapitalen. Mange vil nok oppleve betydelig endringer i hvordan de jobber, men uten å bli erstattet av den grunn.
Arbeidslivet har på mange måter blitt bedre de siste tiårene. Færre yrker er svært fysisk belastende, mange klarer å stå lengre i jobb og flere opplever gode muligheter for faglig utvikling.
Samtidig møter mange ansatte høye krav, kombinert med lite kontroll over egne oppgaver. 38 prosent av de som er intervjuet i Arbeidslivsbarometeret svarer at forventningene til å jobbe ut over normal arbeidstid øker noe, eller mye.
YS-leder Jorunn Berland mener dataene i Arbeidslivsbarometeret for 2018 gir flere grunner til bekymring.
– Fortsetter utviklingen senker vi terskelen for at folk faller ut av arbeidslivet. Det kan true målet om høy sysselsetting, advarer hun.
– Det har alltid vært krav til høy produktivitet. Det er bra, men kravene må balanseres. Gjør de ikke det risikerer vi at flere møter veggen, blir syke og støtes ut av arbeidslivet lenge før tida. Det vil hele det norske arbeidslivet tape på.
Trenden er noe sterkere blant kvinner enn menn
Enda mer dramatisk blir det når vi ser nordmenns oppfatning av produksjonspresset i arbeidslivet. Her svarer en av fire at forventningene om å produsere mer, men på kortere tid.
Trenden er noe sterkere blant kvinner enn menn. Det kan henge sammen med at den negative utviklingen er aller sterkest i kvinnedominerte bransjer: Så mange som tre av fire ansatte innenfor pleie- og omsorgstjenester og helsetjenester svarer at presset om å produsere mer på kortere tid har økt.
– Det er særlig urovekkende at den negative trenden er sterkest hos arbeidstakere i tjenesteytende bransjer som undervisning, varehandel og pleie- og omsorg. Dette er bransjer som har behov for arbeidskraft og som vil være tunge bidragsytere til økt sysselsetting og inkludering i de kommende årene, sier Berland.
– Ansvaret for å sikre et arbeidsliv som ivaretar den enkeltes følelse av mestring og kontroll over eget arbeid ligger i stor grad hos partene i arbeidslivet, både lokalt og sentralt. Vi må sammen sette oss ned og se på hvordan vi kan støtte opp om arbeidsorganisering, som reduserer negativt stress og fremmer positiv mestring. IA-avtalen er ett viktig virkemiddel for dette. Derfor er YS for å framforhandle en ny IA-avtale, forklarer hun.
Hva vi gjør i jobben er også i endring
Endringene kommer ikke bare når det gjelder hvor mye som skal leveres. Også innholdet i arbeidsoppgavene endres. Over halvparten (52 prosent) svarer at kravene til å håndtere komplekse oppgaver har økt noe. 17 prosent svarer at kravene har økt mye.
– Vi ser særlig at endringene er store innenfor tradisjonelle bransjer som transport og industri. Også arbeidstakere i offentlig sentralforvaltning opplever at arbeidslivets krav er tiltakende komplekse, opplyser Berland.
De økonomiske forskjellene i Norge øker – mot flertallets ønske, viser nye tall fra YS Arbeidslivsbarometer. – Vi må sørge for å holde inntektsforskjellene nede, mener YS-leder Erik Kollerud.
Nær 90 prosent ar arbeidstakerne vil ikke ha større inntektsforskjeller, men dess mer vi tjener, dess mer åpne er vi for større forskjeller.
Vi er fortsatt ett av landene i verden med minst forskjeller mellom fattig og rik. Likevel har avstanden mellom de lavest og høyest betalte økt de siste 20 årene.
I 1997 var månedslønna til de ti prosent best betalte 2,8 ganger større enn gjennomsnittslønna til de ti prosent lavest lønte. I 2017 er tilsvarende forhold 3,8. Dette tilsvarer en lønnsforskjell på 65 600 kroner per måned, og gjør Norge til ett av landene med raskest økende lønnsforskjeller i OECD-området.
De økonomiske forskjellene øker både når det gjelder lønn og i samlet inntekt. Lønn vil si det du får utbetalt i et arbeidsforhold, mens inntekt omfatter både trygdeytelser, lønn, næringsinntekt og aksjeutbytte.
YS-lederen: – Her har vi en jobb å gjøre
– Svært få ønsker større lønnsforskjeller, men likevel øker de. Det er et stort paradoks. De rikeste blir rikere, samtidig som de med lavest lønn sakker akterut. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har et særskilt ansvar for å ivareta interessene til de lavest lønte gjennom forhandlingssystemet. Her har vi en jobb å gjøre, sier YS-leder Erik Kollerud.
– Stortinget og regjeringen må på sin side ta et eget ansvar for å bremse forskjellene på toppen. Lønnsforskjellene i offentlig sektor har økt raskt, særlig de siste ti årene. SSB anser galopperende lederlønninger som den rimeligste forklaringen. Dette er det fullt mulig å gjøre noe med, mener Kollerud.
Kjønn og utdanning virker inn
Holdningene til inntektsforskjeller varierer betydelig mellom inntektsgrupper. Over halvparten av de som har høy inntekt mener forskjellene bør være som nå, viser Arbeidslivsbarometeret.
Det er også blant de som har høy inntekt vi finner flest som ønsker seg større inntektsforskjeller enn i dag. Og jo lavere inntekt, jo flere ønsker mindre inntektsforskjeller. Også mellom kjønnene og utdanningsnivå er det forskjeller: Flere kvinner enn menn ønsker mindre forskjeller. Og jo høyere utdanning du har, jo mindre tilbøyelig er du til å ønske mindre inntektsforskjeller.
– Det vil alltid være rom for noen lønnsforskjeller, spesielt i vår økonomi som er avhengig av ny og kostbar kompetanse. Utdanning skal lønne seg. Spørsmålet er altså ikke om det skal være lønnsforskjeller, men hvor store vi vil de skal være og på hvilket grunnlag de er legitime, påpeker YS-lederen.
