16 prosent av norske arbeidstakere sliter fortsatt økonomisk

Dyrtiden som har preget norske husholdninger siden 2021 fortsetter å sette spor i 2024. 16 prosent av de spurte i Arbeidslivsbarometeret 2024 oppgir at de sliter økonomisk. Omregnet til hele arbeidsmarkedet tilsier dette at så mange som 460 800 sysselsatte personer opplever økonomiske utfordringer i norsk arbeidsliv i dag. På den motsatte siden er det om lag 45 prosent som beskriver sin økonomiske situasjon som god eller svært god. Barometerfunnene underbygger andre og tidligere rapporter som viser at det økonomiske trygghetsnivået blant norske husholdninger har falt betraktelig de siste åra. Videre at dyrtiden deler arbeidsmarkedet i to, mellom de som sliter og de som ikke sliter. Selv om vi nå forhåpentligvis er på vei ut av det som kalles dyrtiden, er priser og renter fortsatt høye sammenliknet tidligere år. Mange har ikke hatt reallønnsvekst på flere år.

For å møte de økte levekostnadene har mange arbeidstakere måttet tilpasse seg, både hjemme og på jobb. De mest sårbare har måttet stramme inn over tid for møte de økende kostnadene. Tiltak varier fra å bruke mindre strøm og redusere oppvarming hjemme, dusje mindre og endre eller redusere bruken av elektrisk utstyr som vaskemaskiner, til å endre handlevaner, samt håndtering av låne- og renteforpliktelser. I årets arbeidslivsbarometer har vi sett på dette, men også hvilke grep arbeidstakere har tatt i forbindelse med jobb. Har man jobbet annerledes eller mer for å øke egen inntekt? Hvilke grep nordmenn har tatt i jobbsammenheng for å løse dyrtiden er ikke vurdert i tidligere rapporter.

Den økonomiske situasjonen

Alder har mye å si for hvordan man opplever den økonomiske situasjonen og hvilke tiltak man iverksetter for å spare penger og kutte kostnader. Vi ser at det er særlig de yngste gruppen, men også de mellom 30-44, som opplever den økonomiske situasjonen hardest. Nesten 25 prosent av de under 30 opplever sin økonomiske situasjon som dårlig eller svært dårlig. Bare 6,4 prosent av de over 60 opplever det samme.

Tilknytningsform har mye å si for opplevelse av egen økonomiske situasjon. Nesten 40 prosent av midlertidig ansatte opplever egen situasjon som dårlig eller svært dårlig. Antallet midlertidig ansatte i utvalget er lavt (N=156) men det gir uansett en indikasjon på deres prekære situasjon. Vi vet fra før at midlertidig ansatte er mer sårbare enn fast ansatte. I vårt utvalg er 51 prosent under 30 år, 80 prosent har inntekt under median, mange jobber deltid, de leier snarere enn å eie egen bolig, og langt flere har flere arbeidsgivere og jobber.

Inntekt har ikke overraskende nok mye å si for hvordan man opplever den økonomiske situasjonen. Vi ser av figur 4 at over 20 prosent av under median inntekt opplever situasjonen som dårlig eller svært dårlig.

Ser vi nærmere på inntektsdesiler så ser vi at det går et markert skille over og under 500 000. Mange med inntekter under 500 000 arbeider deltid, og vil derfor ha noe lavere inntekt, og noen av disse igjen lever i husholdninger som ikke nødvendigvis kan regnes som lavinntektshusholdninger. Men deltid gir bare små utslag på arbeidstakernes oppfatning av egen økonomiske situasjon. Mer enn 27 prosent av de med inntekter under 500 000 oppgir egen økonomi til å være dårlig eller svært dårlig. Her vil det være en del studenter også. Men de fleste oppgir arbeid som hovedvirksomhet. Når det gjelder gruppen med inntekt under 200 000 er det stor usikkerhet. Det er få med i utvalget (N=79) som kan gi store utslag/feil for den interne fordelingen. Utdanningsbakgrunn og utdanning synes å ha mindre å si for den enkeltes opplevelse av de økonomiske tidene, men det synes som om utdanning betyr noe mer jo eldre man blir. Utdanningsbakgrunn som slår oftest ut på den enkeltes inntekt over tid.

Tiltak for å håndtere dyrtiden

Gitt den økonomiske situasjonen stilte vi spørsmål om hvilke tiltak den enkelte har gjort for å tilpasse sin økonomi til pris- og rentejusteringene de siste to årene.

Nesten 2/3 av de spurte (67 prosent) har gjort endringer for å håndtere utfordringen og tilpasse egen økonomi til dagens situasjon. Samtidig er det overraskende mange som synes å være uberørt av dyrtiden. Hele 34 prosent sier de ikke har endret eller tilpasset sin personlige økonomi til pris og rentejusteringer. Inntekt har, ikke overraskende, mye å si her. Jo høyere inntekt jo mindre sannsynlig for at du må stramme inn livreima.
Blant de som har tatt initiativ til å stramme inn så er det vanligste tiltaket å kutte i husholdningsutgiftene (48 prosent), mens 20 prosent har valgt å jobbe mer. 9 prosent har søkt avdragsfrihet på lån og bedt om lønnsøkning på jobb, 7 prosent har byttet jobb og 4 prosent har søkt om rentefritak på lån. Bare 1 prosent har søkt sosialhjelp.

Alder slår betydelig ut igjen på hvem har og ikke har tatt grep for å tilpasse egen økonomi. Vi ser at blant de yngre aldersgrupper (under 30 og 30-44) oppgir over 70 prosent at de har tilpasset egen økonomi. Det er færre som sier det samme jo eldre respondentene blir, og blant de over 60 svarer majoriteten av arbeidstakere at de ikke har tilpasset egen økonomi. Over 57 prosent svarer dette. Utdanning slår ikke ut i særlig grad på dette spørsmålet. Både de med kort og lang utdanning har gjort om lag like mye.

Ser vi på den fylkesvise fordelingen er det noen forskjeller mellom fylkene. Den relativt sett laveste andelen av respondenter som oppgir at de ikke har måttet tilpasse egen økonomi finner vi Oslo. Deretter følger Nordland og Akershus. De fylkene hvor flest oppgir at de ikke har måttet tilpasse egen økonomi er Trøndelag, Rogaland, og Buskerud. Det er nok flere forhold som forklarer disse forskjellene, men en viktig grunn er alderssammensetningen i fylkene. Oslo har en yngre befolkning og flere yngre arbeidstakere. Næringsstruktur og andelen offentlig sektorjobber vil også slå noe inn her. Oslo har en stor andel bedrifter i privat tjenesteytende sektor og dermed sektorer med lavere lønn. Telemark og Finnmark er ikke med i vår analyse da antallet respondenter i utvalget var for lavt (under 100). Korrigerer vi for alder endrer fordelingen seg noe hvor Oslo havner mer midt på fordelingen.

Alder har også noe å si for hvilke tiltak man har iverksatt. Kutt i husholdningens utgifter er det viktigste tiltak innenfor alle aldersgrupper, mens de yngre aldergrupper oftere har valgt å jobbe mer. Be om lønnsøkning og bytte av jobb kommer også høyere opp blant de yngre enn de eldre aldergrupper.
Inntekt slår også ut når det gjelder hvilke tiltak man har benyttet. Jo lavere inntekt jo mer sannsynlig er det at du har kuttet i husholdningens utgifter, jobbet mer og ikke minst søkt sosial hjelp. Det er spesielt de gruppene med inntekt under 300 000 som har søkt om sosial stønad. 8,7 prosent i denne gruppen har gjort det. Når det gjelder det å søke avdragsfrihet og rentefritak på lån, bytte jobb og be om lønnsøkning, så er det tiltak som er jevnere fordelt mellom de forskjellige inntektsgruppene og som ikke skiller de vesentlig fra hverandre.
I tillegg til tiltakene nevnt over har vi også stilt spørsmål i årets barometer om hvilke andre jobbrelaterte tiltak den enkelte har gjort for å øke egen inntekt i dyrtiden.

Blant de som jobber mer for å øke inntekten, er det mest vanlige tiltaket å jobbe overtid (50%), etterfulgt av ekstravakter (41%). Å ta en eller flere tilleggsjobber er også vanlig (29%), mens det er mindre vanlig å øke stillingsbrøken (10%). Dette indikerer at arbeidstakere har en viss fleksibilitet til å justere arbeidsmengden, muligens på grunn av fortsatt høy etterspørsel etter arbeidskraft. Det er ikke store forskjeller mellom aldersgruppene når det gjelder fordeling av ulike tiltak. Andelen som oppgir at de har jobbet mer i en eller annen form er så lav blant de over 60 (33 respondenter) at det mest sannsynlig ikke viser et representativt bilde.

Inntekt slår noe ut på hvilke tiltak man velger. De med inntekt over median har i større grad benyttet seg av overtidsmuligheter, mens de med inntekt under median har tatt på seg ekstravakter. I dette ligger nok bransje/bedriftsspesifikke faktorer som styrer tilgangen ulike tiltak. Ansatte i offentlig sektor svarer i større grad at de har tatt på seg ekstravakter (54 prosent mot 40 i privat). Overtid er i noen grad mer brukt i privat sektor enn i det offentlige (54 prosent mot 43). Ser vi på utdanning så er det små forskjeller mellom utdanningsgrupper. De med kort utdanning (vdg/fagskole) svarer i større grad at de har tatt på seg ekstravakter (57 prosent), mens de med lengre eller høyere utdanning har større tilbøyelighet for å ta på seg tilleggsjobber.